Ragnhild kjører forbi fyret hver tredje uke, på vei til moren på sykehjemmet, og hver gang lar hun blikket gli over det uten å stanse. Det ble lagt ned da hun var ni. Lyktehuset står der ennå, hvitkalket og dovent, med en antenne på taket som ingen har fjernet.
I kveld blinker det.
Hun bremser ned på veiskulderen, med hjertet i halsen, og teller. Tre korte. To lange. Pause. Tre korte igjen.
Det var slik faren hennes sendte beskjed hjem når skiftet dro ut, før hun hadde egen mobil, før noen hadde bedt ham slutte med det. Tre korte betydde at han var i orden. To lange betydde at han kom sent.
Hun sitter i bilen til blinkene stopper. Fyret ble koblet fra strømnettet for tolv år siden, het det seg den gangen, noe med en fugl og en kortslutning. Ingen har bodd i lyktehuset siden.
Hun ringer ikke noen. Hun bare blir sittende, med vinduet nede og saltvannsluften inn i bilen, og venter på neste sekvens, som om hun fortsatt var ni år og han fortsatt var sen.
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå