Solveig la merke til den første gang i oktober: en rød vott, hektet over den ytterste stolpen på gjerdet ved Fjellveien, fingrene stive av rim. Hun tenkte ikke mer på den før hun gikk forbi igjen tre dager senere og den satt på stolpe nummer to.
Hun begynte å telle. Hver morgen, når hun gikk Tussi rundt kvartalet før frokost, sto votten én stolpe nærmere hjørnet der Fjellveien svinger inn i hennes egen gate. Ingen andre så ut til å legge merke til det. Naboen Frode, som ryddet takrenner den uken, nevnte ingenting. Postbudet gikk forbi den daglig uten å se opp fra bunken sin.
I november sto den ved stolpe ni, tommelen pekende mot postkassen hennes. Solveig begynte å gå saktere forbi, som om fart kunne skremme den til å snu. Hun husket ikke lenger å ha mistet en vott selv, men hendene hennes var kalde hver kveld nå, den ene mer enn den andre.
Fredag sto den på nest siste stolpe, rett utenfor hennes eget gjerde. Solveig satte kaffekoppen fra seg på trappa og ble stående med hånden i lomma, og ventet på at Tussi skulle bjeffe.
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå