Skjermen over skranken teller sakte oppover: tolv, tretten, fjorten. Mannen ved vinduet sitter med hendene flate på lårene, ryggen rett som en linjal. Kvinnen rett overfor ham har lagt jakken i fanget og stryker den, om og om igjen, som om den er noe levende hun må roe ned.
«Ryggen», tenker han og ser på hvordan hun sitter. «Eller hjertet, om hun er redd nok for det.»
Hun ser på ham, på hendene som ikke rører seg, på kjeven som er spent selv når han later som han leser en brosjyre han holder opp ned.
«Noe med hodet», tenker hun. «Noe han ikke vil si høyt i et rom med fremmede.»
Skjermen hopper til femten. En dør går opp lenger inne, og et navn blir ropt som ikke er noen av deres.
Han harker seg. Hun bretter jakken en gang til, langsommere denne gangen.
«Kne», sier han plutselig, og peker forsiktig på sitt eget. «Jeg falt på isen i romjula. Det knakk noe jeg fortsatt ikke helt tør spørre om.»
Hun ler, kort og ekte, og legger jakken fra seg. «Migrene», sier hun. «Bare migrene. Jeg trodde du hadde regnet ut noe verre.»
Skjermen hopper til seksten. Han folder brosjyren riktig vei og legger den fra seg. Hun beholder jakken i fanget, men slutter å stryke den.
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå