Reidun får pulten ved vinduet den uken Marit slutter, og med den planten ingen har spurt om. Den står i en potte merket med tape og en dato ingen lenger husker betydningen av. Fredag formiddag finner hun en linjert lapp bak den, gulnet i kantene: en liste med initialer og datoer, ført med ulik håndskrift helt tilbake til 2019.
Hun spør Dag i nabobåsen om han vet noe. Han ser opp, litt for raskt.
– Det er min tirsdag, sier han, som om det forklarer noe.
Det gjør det ikke, men hun lar det ligge. Uken etter ser hun ham reise seg klokka ti, gå bort med et vannglass fra kjøkkenet, tømme akkurat halvparten i jorda og sette glasset tilbake uvasket, som en vane han aldri har trengt å forklare for noen før nå.
Torsdag skriver hun R.H. under de andre initialene, uten dato. Ingen sier noe. Fredag er glasset borte fra hylla hennes og tilbake på kjøkkenbenken, skylt.
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå