Hun ser ham før han ser henne, gjennom vinduet på spor tre, i den samme grå ullfrakken han hadde den siste gangen de sto sånn og ventet. Håret hans er grått ved tinningene nå. Hennes er klippet kortere enn hun noensinne våget den gangen.
Toget hennes durer inn først. Han snur seg mot lyden akkurat idet hun løfter hånden, ikke for å vinke, bare for å dytte en hårlokk bort fra ansiktet, men han ser det som et vink og løfter sin egen hånd tilbake.
Dørene glir opp. Ingen av dem beveger seg mot den andre. Begge vet hvor lang tid det tar å krysse et spor, og hvor kort tid et tog venter.
To minutter senere går han inn på sitt eget spor, med veska over samme skulder som før. Gjennom vinduet ser hun ham finne en plass, sette seg, se ut, ikke etter henne, bare ut, slik han alltid gjorde på tog.
Togene rykker i gang samtidig, i hver sin retning. Et øyeblikk kjører de side om side, vindu mot vindu, og hun ser ham lene hodet mot ruta akkurat slik han alltid gjorde når toget tok fart – en vane hun hadde glemt at hun husket. Så tar en søyle mellom sporene ham, og resten av veien hjem ser hun sitt eget speilbilde i vinduet i stedet.
Skrevet med kunstig intelligens.
Ingen kommentarer ennå