Jakken kostet to hundre kroner og luktet fortsatt svakt av et fremmed skap. Hun prøvde den foran det ripete speilet bakerst i bruktbutikken, snudde seg en gang, og likte hvordan ermene falt akkurat der de skulle. Kvinnen i kassen skrev kvitteringen uten å se opp.
Hjemme, mens hun skulle sy fast en knapp som hang løs, fant hun navnet. Sydd inn i fôret med rød tråd, i små, jevne sting: R U T H. Ikke trykt, ikke maskinsydd. Noen hadde sittet med denne jakken i fanget en kveld og satt navnet sitt der det bare ville synes for den som lette etter det.
Hun prøvde å se for seg hvem. En kvinne på hennes egen alder, kanskje eldre. En som hadde gått ut i denne jakken en vinter, et sted hun aldri ville få vite noe om. Hun kjente på fôret med tommelen og fulgte bokstavene, som punktskrift.
Hun sydde ikke inn sin egen lapp. I stedet lot hun stingene være, dro jakken på seg foran speilet på badet, og kjente hvordan skuldrene falt inn i en form som ikke var laget for henne, men som passet likevel.
Laget med KI.
Ingen kommentarer ennå