Klokka fem, hver morgen, uansett. Ikke fordi snøen krever det – ofte er det bare to centimeter, et lag pudder som ville forsvunnet av seg selv innen lunsj. Han går ut fordi lyset i huset tvers over gaten alltid tennes to minutter før hans eget.
De har aldri hilst. Ni år i samme gate, og ingen av dem har sagt mer til hverandre enn det spadene sier: en rytme som møtes et sted midt i veien og går fra hverandre igjen. Han kjenner naboens tempo bedre enn han kjenner konas søvnpust – vet at han tar en pause ved postkassen, at han alltid begynner i det venstre hjørnet av oppkjørselen.
En morgen i januar er lyset ikke tent. Han måker likevel, langsommere enn vanlig, og lytter etter en spade som ikke kommer. Snøen ligger urørt tvers over gaten hele dagen, og hele kvelden.
Neste morgen tennes lyset igjen, to minutter tidligere enn før. Han går ut i mørket med spaden, og for første gang på ni år løfter han hånden. Ikke til hilsen. Bare for å kjenne etter om det fortsatt snør.
Naboen ser det. Løfter sin egen hånd på samme måte, samme høyde, samme fravær av vink.
Så fortsetter de, hver på sin side.
Laget med KI.
Ingen kommentarer ennå