Heisen stopper på tredje hver dag klokka åtte, selv om ingen skal på. Anders har talt det: over to hundre ganger nå har dørene glidd opp mot en korridor med en fruktskål ingen fyller på, og et whiteboard ingen har skrevet på siden mars.
Første uken sto han bare og ventet. Andre uken begynte han å nikke mot den tomme korridoren, slik man nikker til noen man kjenner igjen fra bussen. Tredje uken sa han «morn» høyt, og syntes ikke det var rart før han hørte seg selv gjøre det.
Nå sier han det hver dag. Kort og vennlig, som til en nabo som alltid har det travelt. Dørene lukker seg igjen, heisen fortsetter opp, og Anders kjenner en liten, urimelig glede av at noen – eller ingen – har blitt vant til stemmen hans.
I forrige uke fikk avdelingen en ny kollega. Hun sto ved siden av ham da dørene åpnet seg på tredje, så ham nikke og si «morn», og nikket selv, mot det samme tomme rommet, uten å spørre hvorfor.
Anders trykker på fjerde. Ingen sier noe mer.
Laget med KI.
Ingen kommentarer ennå